I forbifarten nevnte jeg noe om at han begynte å se litt satt ut, og vips....så hadde han joggeskoene på. Jeg tror de kaller det for kvinnelist...samme hva det heter bare det virker.
Da jeg etter etter bedre frokost i sofakroken i morges lurte på om jeg skulle ta meg en liten lur til, sto han plutselig i døråpningen iført joggesko og hansker og lurte på om jeg var klar. Jaggu var gubben klar for en ny tur, og jeg fortet meg på med utstyret mens jeg tenkte at her må det handles før det magiske øyeblikket er over. Resultatet ble en god time ute i solen, noe vi uten tvil hadde godt av begge to....Når jeg går slik ute kverner tankene om dette lille vidunderet som ankommer til sommeren...ja farmors lille gull...og jeg tenker på den gangen jeg fikk den vordene far.
Da fødselen var vel overstått og min lille sønn og jeg hadde fått igjen pusten og roet oss, husker jeg at han lå på magen min og kikket opp på meg. Han var selvfølgelig verdens skjønneste, men det jeg husker best var de kulerunde, svarte øynene som kikket opp på meg og gav meg dårlig samvittighet.
Dette var på begynnelsen av 80 tallet og den kalde krigen mellom øst og vest raste...og det var nesten bare snakk om atomvåpen i media.
