Da er nok en jul over, og den vordene farmor nøler ikke lenge med å rydde den ut av huset.
Det er akkurat som om jeg kan begynne å vente på våren når jeg får jula ut av huset, og jeg kjenner at det er en god følelse.
Det er imidlertid ikke mye som minner om vår enda i kongedømmet, men vi er på rett side av kalenderen...og det hever humøret flere hakk.
Det har vært en stille uke, gamla har hatt langfri og god tid til både det ene og det andre, og saken er den at jeg har tenkt mye, på fremtiden...mitt nye barnebarn...og hvordan det kommer til å bli...å være farmor altså:)
Og det er selvfølgelig blandede følelser...ikke fordi jeg ikke gleder meg...men fordi jeg er redd for å ikke strekke til og være en god farmor.
Jeg har tenkt mye på hva det vil si...å være en god farmor altså...og vet ikke helt om jeg har funnet svaret.
Jeg sliter litt med å innfinne meg med at jeg ikke har noe ansvar for dette barnet...iallefall ikke på den måten som da jeg fikk mine egne...det er det jo min kjære sønn og mammaen til gullet som har...men allikevel...
Jeg ønsker at snuppegullet skal vite hvem farmor er og være glad når vi sees, men samtidig er jeg redd for å være påtrengende slik at foreldrene til snuppen skal føle det som utidig innblanding...
...DET ønsker jeg ikke...fordi jeg husker altfor godt selv hvordan det var.
Da jeg fikk min førstefødte...altså pappaen til lillenussen...hadde jeg to velmenende bestemødre som viste alt, og som ikke var redd for å gi uttrykk for det.
Hver gang min lille sønn gav lyd fra seg...ja da var han sulten...og var jeg sikker på om jeg hadde nok mat til han....og jeg måtte prøve ditt og datt...jeg var så lei av alt maset at jeg gjorde stikk motsatt bare på trass.
Selvfølgelig var jeg ikke sikker på om han fikk nok mat eller om jeg gjorde noe som helst riktig for den slags skyld...
...men vi gjorde så godt vi kunne...og trengte egentlig litt ros for det...fordi babyer gråter tross alt ikke bare fordi de er sultne...det er jo den eneste måten de kan si fra på...også når de har andre øsker.
Greia er at jeg ønsker å bety noe for mitt lille barnebarn uten å tråkke over streken...
Ellers har jeg vært flittig til å bevege mitt legeme ut av huset denne uka...min gode venninne syntes at jeg trengte å lufte meg, så hun tok meg med på gamle trakter...
...noe som bare var helt fantastisk...og håpet om en snarlig vår ble bare sterkere.
Jeg har også fått trimmet mitt legeme opptil flere ganger denne uka, og det i sol og flott vær, iallefall i begynnelsen av uka...
... og det er jo flott med tanke på at kjerringa er på slankeren...noe som faktisk går veldig bra...jeg spiser meg ned i vekt...kilo for kilo.
Gubben er veldig opptatt av dette...han er like overrasket hver gang han ser hva jeg skal spise, og prøver å by meg på både det ene og andre av søtsaker...men når jeg først har bestemt meg, er jeg ikke til å rikke:)
...men jeg tror at det er godt ment...for da jeg serverte han frokost på senga i dag...så kunne han fortelle meg at han hadde drømt...om Pina Colada...som forøvrig er noe av det beste jeg vet...og jeg kjente at drømmen om sommer og sol lever som aldri før...og med sommeren kommer lille gullet til farmor.
Men først må jeg slite meg gjennom resten av vinteren...sitte inne å brenne stearinlys om kveldene..det er forresten kos...og jeg elsker stearinlys i alle fasonger.
Fikk et flott lys til jul...av foreldrene til gullet...det skal farmor gjemme og tenne på når vår lille hjerteknuser ser dagens lys i juni...
